Bakgrunn

Ideen om et dagsenter for psykisk utviklingshemmede.

Det hele startet i 2006. Jeg, Mamadu Banjai, som jobber i Stavanger kommune med barn og unge med utviklingshemming, gikk lenge i tanker om å gjøre noe for denne gruppen mennesker i mitt hjemland, Guinea-Bissau. I 1999 begynte jeg å arbeide på en skole med ungdom med utviklingshemming. Det var uvant for meg. I Guinea Bissau blir ikke personer med utviklingshemming behandlet med respekt. I Stavanger trakk folk knapt på skuldrene i møte med personer med utviklingshemming. At denne gruppen i prinsippet har like rettigheter som alle andre i samfunnet gjorde også kontrasten stor. Jeg syntes arbeidet var så spennede at jeg etterhvert utdannet meg til psykiatrisk fagarbeider for å fortsette å arbeide med mennesker. Jeg tok kontakt med Espen Kolstø og Ingun Evensen, som også jobber i Stavanger kommune med samme målgruppe, for å lufte stemningen. Vi fant fort ut at dette var noe vi virkelig ønsket å engasjere oss i. Vi hadde mange møter hvor vi prøvde å finne veien å gå. Vi tok kontakt med diverse hjelpeorganisasjoner for å få tips. Det viste seg at det er få av de store organisasjonene som er engasjert i landet. Unicef har imidlertid oppdrag i landet, men da i hovedsak i forbindelse med barnedødelighet og spesielt i forbindelse med foretak i forhold til malaria blant barn

 

 

 

Den første reisen til Guinea-Bissau

Vi bestemte oss for å starte et dagsenter. I allefall var det utgangspunktet, så ville det vise seg etterhvert om det var det rette. Og etter vårt besøk i landet, forsto vi at det var en god ide.Det er ingen som jobber i forhold til personer med utviklingshemming.
Foreldre med slike barn holder dem ofte skjult og det forekommer også drap. Dette både fordi det er en skam for familien og på grunn av overtro. Det er en utbredt tro at barnet er forhekset. Landet er svært fattig, og det gjøres ingenting i forhold til denne gruppen.
Vi ville med egne øyne se hvordan forholdene var der nede, og bestemte oss for å reise til hovedstaden Bissau i januar 2008.
Før vi dro, hadde vi gjort avtaler om møter med diverse helsepersonell. Og vi ble tatt imot med åpne armer overalt. “Godt at noen vil gjøre noe for barn med utviklingshemming” fikk vi stadig høre. Også av landets helsemyndigheter. Allerede første dag fikk vi møte landets eneste psykiater. Han driver en poliklinikk for psykisk syke mennesker, og han driver også oppsøkende virksomhet. Han likte ideen vår, og var interessert i å samarbeide med oss. På møte med helsedirektøren samme dag, fikk vi vederlagsfritt tildelt et lokale i tilknytning til poliklinikken. Dette huset var imidlertid i dårlig forfatning og trengte en del oppussingsarbeid. Vi gikk i gang med planleggingen om å pusse opp, og dette ville vi gjennomføre med hjelp av lokale krefter.

 

Møter med psykiateren ga oss mange viktige innspill i forhold til hvordan vi kunne nå brukerne og deres familie. Vi kom frem til at vår oppgave burde være aktivisering, undervisning og tilbud om næringsrik og regelmessige måltider. (Det er vanlig kun med ett måltid om dagen, bestående av ris) Vi fikk høre at det er mange med utviklingshemming i Guinea Bissau på grunn av jodmangel. Unisef fikk på grunn av jodmangelen i gang et prosjekt hvor kvinner fylte plastkledde grøfter med sjøvann, som etterhvert fordampet og saltet ble tilsatt jod. Dessverre har overtro en grundig forankring i landet. Noen satte ut rykte om at jod gav impotens, og ingen vil lenger ha salt med jod i. Vi fikk møte kvinnen som ledet jodprogrammet i landet, og hun og hennes medarbeidere var oppgitt og nedbrutt. De visste ikke da hva de skulle gjøre videre. De hadde jobbet så lenge og organisert det så godt. Distributering rundt i landet var planlagt, men så var de tilbake til start før det kom skikkelig i gang. De skulle imidlertid ikke gi opp.
Det er noe vi ville ta med oss i oppstarten. Vi vil ikke gi opp ved møte med eventuell motgang. Dette får vi til. Behovet er stort og engasjementet vårt på topp. Håper vi får mange med oss.